Tanker ved årets slutt 2009

Ved en av årets siste dager så sitter jeg her og skriver. Egentlig ikke noen spesiell dag, kun en i rekken av de mange. Men er det så galt det da? Hverdagen er det flest av og er egentlig de beste dagene i året.

Jeg er en av de heldige hvor det egentlig skjer mye hver dag hele året rundt. Det er ikke noen særlige revolusjonerende hendelser i hverdagen min, men en jevn strøm av inntrykk. Det er bare viktig å la seg imponere av alle disse hverdagslige hendelsene, og ikke ta allting for gitt.
Det som fasinerer meg aller mest er selvfølgelig menneskene. Disse fantastiske skapningene som inneholder så mye av både godt og vondt. Av glede og sorg, av fortvilelse og håp. De som innehar kraften til å skape både himmel og helvete her på jord. Skaperene av lykke og ulykke. Satan og Gud i en person.

Jeg tror vi alle har det inni oss. Både det gode og det vonde. Ofte kan det være tilfeldigheter hva som vi velger og vektlegger i livene våre. Hva som er ”i veien” for oss i det øyeblikket ting skjer.
Egentlig så tror jeg ikke noen bare er skapt onde, eller bare skapt gode. Det som gir oss beskyttelse mot det onde, er ikke religion eller trussel om å brenne i helvete, men den gode følelse av trygghet, nærhet og kjærlighet. Fravær av ensomhet og forlatthet. Opplevelse av en betyr noe for andre.

Det å være et menneske er i grunnen en ensom affære når en ser opp mot stjernehimmelen en mørk vinterkveld. Det er da en kan rammes av en forlatthet og ensomhet i et univers av stjerner. Er vi virkelige helt alene som menneskerase?

Kanskje vi er det, eller kanskje det finnes flere av oss et sted der ut. Min eksistensielle ensomhet får en brå slutt når jeg setter meg ned i en travel gate og bare betrakter alle forbipasserende. Det er da jeg skjønner at vi egentlig er så like alle sammen, enten om en er hvit, brun, gul eller svart-. Det ser en spesielt tydelig på barn og hvordan deres adferd er – og hvor lik den er uansett hvor en bor i denne verden.
Det er kun kultur, oppdragelse og miljø som gjør oss til den vi er. Og selvfølgelig en dasj av arvelige biologiske faktorer..

Men av og til skulle en tro at en bodde på forskjellige planeter alle sammen. Verden er fylt med små og store konflikter, hvor vi ikke kan enes om små detaljer sett i den store sammenheng. Vi kriger og slåss om Guder, Allaher, dollar, dinarer og yen og euroer, og glemmer at verden er faktisk ett når alt kommer til alt. Vi er alle ansvarlig for våre egne handlinger.
Ta for eksempel klimakonferansen. En unik mulighet for å sette miljø på dagsordenen til beste for vår verden, men så ble dette selvfølgelig ødelagt av grådighet og maktkamp.
Mitt håp ligger i de tusen stemmers opprør. Folket - grasrotas- røst som beveger seg stille og langsomt, men som til slutt forårsaker den endring som er til beste for menneskeheten. Det har skjedd før og det kommer til å skje igjen.

Rebellene i vårt samfunn er kanskje de som er våre egentlige frelsere. De som står på barrikadene er kanskje de som redder vår verden, enten det er miljøforkjempere, aktivister eller andre samfunnsgrupper som tror på en samfunnsendring. De som handler istedenfor passivt å akseptere. Noen rebeller bruker allikevel maktelitens eget språk- våpen og undertrykkelse, men det er ikke slike rebeller som vi ønsker oss. Kraften ligger i de tusen stemmers volum og stemmeprakt. Disse stemmene lar seg ikke bringe til taushet!
Mange kommer til meg og spør om engasjement egentlig nytter. Om ikke alt er forutbestemt eller bestemt av makteliten, enten den befinner seg her i landet eller er sammensatt av alle lands makteliter.
Det kan så godt være at det er, men vet jeg egentlig det?? Kanskje min og din stemme er nettopp de stemmene som gjør en endring sammen med de tusen andre?? ER du HELT sikkert på at din stemme ikke teller??
Selvfølgelig vet vi ikke det. Derfor er det så viktig å tro på det vi mener og står for.. Det er faktisk du som kan komme til å bety noe i denne samfunnsutviklingen.

Derfor er det ikke sånn at du er betydningsløs. Verken i verdenssammenheng eller i vennekretsen, eller i familien. Hvis du nå bare er helt stille et sekund, og hører larmen fra andre mennsker, barnet som gråter, de to eldre mennene som står ved hushjørnet å prater eller latteren som kommer ut fra vinduet bort i gata, er disse også en del av de tusen stemmers kor der du også er en aktiv deltager.. Du må bare lære deg til å lytte til sangen fra menneske koret…

Da jesus Obama kom til Norge

En fotoreportasje av Bente Bakken Rasmussen, en kritisk samfunnsborger

Tett opp under jul skjedde det altså. Jesus Obama kom til Norge. Han beæret oss med 2 dagers besøk i dette kongeriket fylt av manna og honning.. Men det var ikke bare for å frelse oss..Eller var det kanskje vi som frelste ham?? Eller hadde han kanskje frelst oss alle med de vakre rosenrøde tanker om at nå skulle han sørge for at det blir fred på jord, bare at han først skulle sende 30.000 soldater til Afganistan? Sikkert noen fredsbevarende styrker… Gud være med de alle sammen.. For Jesus er jo opptatt..

Jeg var heldig jeg.. for jeg skulle nemlig også til Oslo, selv om jeg skulle på møte i FAGRØRSLA.. Ikke samme luksuriøse tilværelse med andre ord, men som alle vet så er det forskjell på Kong Salomon og Jørgen Hattemaker.

Men altså -i dag ankom jeg Oslo litt tidligere enn Jesus O. Jeg og Jesus Obama.. Med forapparatet på skuldra dro jeg trøstig i vei fra landsbygda, og jeg hadde faktisk ordna meg rom i herberget på forhånd.. Riktignok på et mye semmere og billigere sted enn det store herberget, men pytt, jeg er ikke kravstor jeg..

Jeg satt meg på bussen kl 0500om morgenen, forventningsfull for om Jesus Obama ville kjenne meg igjen… jeg hadde i alle fall sett han mange ganger.. Jeg hadde bedt mange sosialistiske bønner om at endelig så ville” landet på den andre siden” også se det røde lyset.. Og mine fagre tanker hadde han nok hørt..

4 timer og mange drømmer senere, trodde jeg at vi skulle kjøre til Galleriet, Oslos svar på Rudebilstasjonen.. Men den gang ei. På grunn av sperringer og uttallige politifolk, ble vi omdirigert videre, først til containerkaia på Sjursøya deretter til Operaen. Der fikk vi beskjed om å gå av bussen, da sjåføren ikke visse helt hvordan han skulle kjøre videre i det nyoppståtte kaoset. Alle veier var jo stengt, og derfor måtte vi ta Apostlenes hester og begynne å gå. ..Og vi gikk og gikk. For det viste seg at alle overgangene var stengt med politi. Vi måtte faktisk gå fra Operaen til Festningen før det var mulig å krysse veien. . Helikoptre svevde over hodet mitt og militære kjøretøy så jeg i det fjerne. Politifolk så jeg overalt, men geværene solid plassert over magen. Jeg gav opp å telle politifolk da jeg var kommet opp i 30 stykker fra Operaen ned til Festningen.

Men der hvor jeg hadde plassert meg, var det tydeligvis en viss aktivitet, og jeg var kommet på rett vei. Det dannet seg etter en liten forsamling på der jeg sto, og der….. der kom det først 4 politimotorsykler, 3 svenske polis biler 5 norske og så var det et lite opphold… her skjedde det, vet du, og jeg hadde havnet midt i opptoget!! Jeg tok frem mitt store fotoapparat og stilte den inn på høy ISO slik at jeg slapp å bruke blitsen. For det var jo mørkt enda. En mørk og regntung dag for Jesus Obama. Helikopteret svevde like over hodet mitt nå, og jeg så en blinkende blålys kaskade komme nærmere og nærmere. Og der i denne kortesjen var det mange pansrede bilder med amerikansk flagg. Der var nok helt sikkert Jesus O, og var det ikke konturen av ham jeg så i den sorte pansrede bilen??? Halve jula var i alle fall for mine føtter akkurat nå..
Det gikk så fort… et lite glimt av saligheten og borte var den…

Så i min sosialistiske ånd gikk jeg trøstig vekk fra kapitalismens høyborg, og vandret mot proletariatets høyborg – selvfølgelig et stykke unna.. til mangfoldet , istedenfor et renset og striglet bybilde. Dette var verden.. . Julefreden hadde senket seg igjen, selv om stadig ble avbrutt av sirener og helikoptere.

Julefreden ble brått avlyst av hverdagen. Fattigdom og sosial nød møtte meg på veien. Tiggere i Oslo er ikke uvanlig der de sitter i regnværet og fryser med en papp-plate over seg. Eller dama som satt der utenfor SevenEleven med sin tomme kopp, og sa at hun trengte penger til sine barn og familien. Fylliker ravet langs husveggen på en tidlig formiddag, og brydde seg ikke om hvilken dag det var.. Hadde jeg engang hørt om en fattigdomsmelding??

Men pytt nå er det jul og en pølse i slaktertiden må en alltid regne med....Kommunens pleie, omsorgs og sosialbudsjett er på et minimum, det er slutt på politi i gatene, for alle må jo skjønne at denne himmelreisen koster mange penger.. Ja, det har kostet norske skattebetalere hele 120millioner kroner eller var det 180 millioner? Tydligvis i denne sammenhen så spiller pengene ingen rolle, så lenge det går til en god sak...

Beklageligvis, etter hvert som kvelden skred frem så så det ut til at mitt møte med Jesus Obama bare var en illusjon. Jeg måtte nok ta til takke med TV overføringen av talen hans.

Og kjekk er han, ikke noe å si på det. Strigla og ordentlig. Og det skal sies- han har ordet i sin makt. For det må en nesten ha når hans forsvar for krig blir aksept som en god tale. En skulle tro at det var mange andre temaer å ta opp i spørsmålet om verdensfreden, men er det ikke slik at en ofte er seg selv nærmest. Han har tross alt sendt 30.000 soldater til Afganistan, og det ville nok ha vært litt flaut hvis han sto der å demonstrerte mot krig.

Men når mine sarkastiske kommentarer har lagt seg, så tror jeg at Jesus Obama er ingen jesus allikevel, men en god politiker i en verden av kaos og uro. Han har en formildende måte å være på, samtidig som han er klar i sin tale og ikke minst har et snev av sosialdemokratisk sinnelag. Det er kanskje det viktigste når endringsprosesser må gjøres. Og det må USA gjøre for å skape en større sosial rettferdighet.

Jeg får holde meg til lokale politiske jaktmarkeder og skjepe sablene mot kapitalismens snikende inntog, hvor egoismen dyrkes for å få best mulige kår. Og gudene skal vite at det er lang vei som er strødd med torner, og en ting er i alle fall sikkert: jeg får ingen fredspris..

OM FOTOGRAFERING/about photographing

Jeg er blitt en ivrig amatørfortograf. Jeg har egentlig likt dette i mange år, og hadde tidligere et Minolta speilrefleks. Men så kom den digitale tidsalder, og jeg la det vekk - iallefall for en periode. Nå har jeg skaffet meg et nytt apparat- et Canon 400 D med en Sigma linse 18-200 mm. Det passer meg veldig bra. Jeg er også medlem av http://www.foto.no/

Her er to bilder jeg tok fra en Paris tur jeg var på: et fra Seinens bredder og et fra Notre Dame.

Det vil nok komme en del bilder her etterhvert.

English: I love to photograph, but are a true amateur. I now Own a Canon 400 D with a Sigma lense 18-200 mm.

These two photos have been shot in Paris this summer.

More to come...