Hurra hurra.. Nå har jeg endelig fått min Sportster!! for den har jeg ventet på så lenge.. Men når jeg endelig fikk den, var det en stor glede. For selv om dette er min 5. sykkel, og 3 av de foregående har vært meget gode å kjøre på hver sin måte, så er denne helt i en klasse for seg selv. Mulig det er for at denne sykkelen passer til meg, min høyde og fart.
Siden jeg er ny å skrive her, så er det noen opplysninger om meg. Jeg har hatt lappen for tung mc siden 2002. Jeg hadde usedvanlige mange kjøretimer, sikkert nok til et halvt husbanklån, og min kjørelærer nok temmelig lei av meg etter hvert, selv om jeg var en god inntekstskilde.. 2 oppkjøringer hadde jeg og, før jeg lykkes. Men tilslutt så fikk jeg altså lappen, og har kjørt ca 8- 12000 km hver år siden da, uten et eneste uhell, bortsett fra at jeg har sklidd på sand.
I løpet av disse 7 årene så har jeg hatt 4 motorsykler før denne, og Sportsteren er nå min 5. sykkel.
Første sykkel jeg hadde var en Kawasaki 550 ltd 1985 modell. Det var en sykkel med de fleste mekaniske feil som tenkes kunne, og som regel så dukket de opp da jeg var alene på tur. Ukjent som jeg var i denne mekaniske verden, måtte jeg lære ”the hard way”. Voksen opplæring uten lærer. Siden jeg var /er en kvinne i godt voksen alder og uten noen videre attraksjonsverdi, så var det heller ingen menn som stoppet for meg der jeg sto langs landeveien, og slet meg halvt i hjel.. Bortsett fra engang da, men siden jeg visste hva som var feil og hadde reparert det 2 ganger ført, lot jeg bare disse 2 mannfolk jobbe med det. Jeg benyttet sjansen til å sitte på sidelinja, spille uvitende og være et takknemlig offer. De var jo flinke og hyggelige da… 2 timer holdt de på faktisk. Ellers stelte jeg godt om den, lakkerte (malte) den og skiftet ut de fleste deler. Da jeg solgte den fikk jeg samme for den som jeg gav for den. Egentlig så burde jeg ha gitt den vekk gratis, eller den burde ha blitt sendt til opphogging. Den var ikke verd så mye i det hele tatt. Men nå hører det jo til historien at like etter at jeg hadde solgt den, ble den vraket, fordi hun som kjøpte den, kjørte den tom for olje….
Neste sykkel jeg hadde var en Honda Shadow 1100 1985 modell, med 75 hester.
En meget god sykkel som var usedvanlig godt vedlikehold av den tidligere eier. Nå kjørte tidligere eier ikke brøkdelen av det jeg kjørte, i den tiden jeg hadde denne sykkelen så kjørte jeg 12000 km i året.
Selv om det var mye mindre vedlikehold på denne sykkelen enn kawaen, så var det allikevel en del slanger og deler som måtte skiftes, og ordinert vedlikehold. Men det gikk som en lek.
Det var et svært godt å dreie moment i denne sykkelen, og i forbindelse med en diskusjon om nye og gamle sykler, så hadde jeg den faktisk i 210 km (skamme meg..) på vei til Oslo.. Det var en spesiell følelse, farlig og god, men som den fornuftige person jeg er, var det en engangsforeteelse.. Faremomentene ved en slik fart er så overhengende store, og konsekvensene så fatale hvis noe skjer.. Men jo da, jeg vant denne diskusjonen..
Men Shadowen hadde jeg i .. og var svært godt fornøyd med den.
Siden jeg kjørte så mye, så fant min mann ut at skulle han se meg, så måtte han og ta lappen. Selv om det er tungt å innrømme, så fikk han lappen etter kun få timer og på første oppkjøring..
Men han overtok Shadowen. Shadowen er en tung sykkel, og jeg ønsket meg en litt lettere sykkel.
Internett er en god ting, og på autodb fant jeg sykkelen min. På Gjøvik.
Alle mine sykler er kjøpt for å være bruksgjenstander, ikke pyntegjenstander. Når jeg ser på en sykkel leser jeg også de tekniske beskrivelser, tester osv. Og ikke minst er jeg avhengig av sete høyden, siden jeg ikke rager så høyt i været. Max setehøyde jeg kan ha er 79 cm, og det begrenser utvalget.
Men valget falt på en Suzuki GSF750 1994 modell. Også den var godt vedlikehold på alle mulige måter, gode tekniske spesifikasjoner, og hadde kjørt bare 40000 . Så jeg kjøpte den.
Da jeg reiste til Gjøvik med mc utstyr, hadde jeg ikke prøvd verken type sportstouring eller denne sykkelen.
Jeg må innrømme det at jeg var ganske nervøs da jeg satt på sykkelen for første gang. Men etter å ha satt bakpå med tidl eier, ville han ikke mer, så jeg måtte overta og kjøre den sjøl.. Den var så annerledes å kjøre enn min Shadow!! Jeg satt annerledes, ting beveget seg annerledes i det hele tatt det var litt skummelt! Og jeg skulle fra Gjøvik til Arendal med denne annerledes sykkelen som jeg nå hadde kjøpt.
Men etter noen kilometer så var den fantastisk, og istedenfor å ta veien om Oslo, tok jeg likegodt en avstikker til Fredrikstad og om Moss, og var hjemme etter mange ekstra timer på veien.
Sykkelen var meget god å kjøre, med kraft og styrke i motoren. 95 hester. Om jeg kjørte alene eller med en bakpå merkes ikke. Jeg har ikke et vondt ord å si om Suzuki, det eneste var at siden jeg er liten og også kort i armene, ble det litt slitsomt etter hvert. Armene mine var akkurat litt for korte, slik at det kunne bli litt slitsomt på langturer. Men det gikk. Lengste turen jeg kjørte på en dag var på over 100 mil fra Trondheim til Arendal… Jeg kjørte til sammen ca 40000 km på denne sykkelen før jeg solgte den til en kamerat.
Neste sykkel jeg kjøpte var en Yamaha Fazer 600, også denne uprøvd.
Den kjøpte jeg i Asker, og hadde tidligere vært eid av en mcmekaniker. Jeg kjøpte den i april, og hentet den i 4 + grader mens snøen enda lå i veikanten, og jeg måtte ha på varmeputer i kjøredressen min 4 timer i 4- 5 grader er kalt. Men med disse små putene som utgir varme ble det en behagelig tur. Og sykkelen var meget god å kjøre. Den var og er helt strøken. Nesten for kjedelig. En nydelig sykkel å se på og ikke minst å kjøre. Helst uten passasjer, for den mistet litt av kraften sin med passasjer. Der var Suzukien mye bedre.
Jeg har ingen begrunnelse til hvorfor jeg solgte den, men jeg ble vel nysgjerrig på Harley. Var de så gode som de sa, eller var det bare en gimmick? Hvorfor i all verden var så mange MC entusiaster interessert i disse syklene, og ikke minst mekaniske interessert MC folk som kan reparere og fikse det meste? Jeg ville tro at HVIS det var mye å fikse og mye dårlig kvalitet i en HD ville disse hobbymekanikerne ikke bry seg så mye? Eller var det livsstilen som var det viktigste og mekanikken en mer ubetydelig, men hyggelig del av det hele??
Det står et enormt PR apparat bak HD som har virkelig gjort en god jobb med å bygge opp imaget og merkevarebygging. Og som har laget et budskap som mange tror på og som innehar mye symbolikk, symboler, ikoner og ritualer. Mennesker trenger alltid og til alle tider noe å tro på, enten det er det ene eller andre…
Men siden jeg var litt nysgjerrig på en Hd og min mann hadde kjøpt en Road king som han var meget godt fornøyd med, falt valget på en NY Sportster 883 custom. Siden jeg er vant til gode og kraftfulle sykler med fire sylindrer, ville jeg ha en sykkel med et godt dreiemoment og bestilte derfor 1200 motorkit med engang.
Jeg fikk min Sportster for 4 dager siden, standard utgave før ombygningen.. Igår fikk jeg den tilbake med nye 1200 motor og screaming eagle potter (som selvfølgelig bråker MYE). Det er viktig med høy "harryfaktor" må vite..
Jeg må si at jeg er meget imponert over dens kjøreegenskaper. Lavt tyngdepunkt og godt dreiemoment . Sitter som klistra i svingene.. Selv om de andre syklene mine var svært gode og har oppnådd stjerne status i mitt hjerte, rykket denne rett opp på vinnerplassen med engang.
