Tanker ved årets slutt 2009

Ved en av årets siste dager så sitter jeg her og skriver. Egentlig ikke noen spesiell dag, kun en i rekken av de mange. Men er det så galt det da? Hverdagen er det flest av og er egentlig de beste dagene i året.

Jeg er en av de heldige hvor det egentlig skjer mye hver dag hele året rundt. Det er ikke noen særlige revolusjonerende hendelser i hverdagen min, men en jevn strøm av inntrykk. Det er bare viktig å la seg imponere av alle disse hverdagslige hendelsene, og ikke ta allting for gitt.
Det som fasinerer meg aller mest er selvfølgelig menneskene. Disse fantastiske skapningene som inneholder så mye av både godt og vondt. Av glede og sorg, av fortvilelse og håp. De som innehar kraften til å skape både himmel og helvete her på jord. Skaperene av lykke og ulykke. Satan og Gud i en person.

Jeg tror vi alle har det inni oss. Både det gode og det vonde. Ofte kan det være tilfeldigheter hva som vi velger og vektlegger i livene våre. Hva som er ”i veien” for oss i det øyeblikket ting skjer.
Egentlig så tror jeg ikke noen bare er skapt onde, eller bare skapt gode. Det som gir oss beskyttelse mot det onde, er ikke religion eller trussel om å brenne i helvete, men den gode følelse av trygghet, nærhet og kjærlighet. Fravær av ensomhet og forlatthet. Opplevelse av en betyr noe for andre.

Det å være et menneske er i grunnen en ensom affære når en ser opp mot stjernehimmelen en mørk vinterkveld. Det er da en kan rammes av en forlatthet og ensomhet i et univers av stjerner. Er vi virkelige helt alene som menneskerase?

Kanskje vi er det, eller kanskje det finnes flere av oss et sted der ut. Min eksistensielle ensomhet får en brå slutt når jeg setter meg ned i en travel gate og bare betrakter alle forbipasserende. Det er da jeg skjønner at vi egentlig er så like alle sammen, enten om en er hvit, brun, gul eller svart-. Det ser en spesielt tydelig på barn og hvordan deres adferd er – og hvor lik den er uansett hvor en bor i denne verden.
Det er kun kultur, oppdragelse og miljø som gjør oss til den vi er. Og selvfølgelig en dasj av arvelige biologiske faktorer..

Men av og til skulle en tro at en bodde på forskjellige planeter alle sammen. Verden er fylt med små og store konflikter, hvor vi ikke kan enes om små detaljer sett i den store sammenheng. Vi kriger og slåss om Guder, Allaher, dollar, dinarer og yen og euroer, og glemmer at verden er faktisk ett når alt kommer til alt. Vi er alle ansvarlig for våre egne handlinger.
Ta for eksempel klimakonferansen. En unik mulighet for å sette miljø på dagsordenen til beste for vår verden, men så ble dette selvfølgelig ødelagt av grådighet og maktkamp.
Mitt håp ligger i de tusen stemmers opprør. Folket - grasrotas- røst som beveger seg stille og langsomt, men som til slutt forårsaker den endring som er til beste for menneskeheten. Det har skjedd før og det kommer til å skje igjen.

Rebellene i vårt samfunn er kanskje de som er våre egentlige frelsere. De som står på barrikadene er kanskje de som redder vår verden, enten det er miljøforkjempere, aktivister eller andre samfunnsgrupper som tror på en samfunnsendring. De som handler istedenfor passivt å akseptere. Noen rebeller bruker allikevel maktelitens eget språk- våpen og undertrykkelse, men det er ikke slike rebeller som vi ønsker oss. Kraften ligger i de tusen stemmers volum og stemmeprakt. Disse stemmene lar seg ikke bringe til taushet!
Mange kommer til meg og spør om engasjement egentlig nytter. Om ikke alt er forutbestemt eller bestemt av makteliten, enten den befinner seg her i landet eller er sammensatt av alle lands makteliter.
Det kan så godt være at det er, men vet jeg egentlig det?? Kanskje min og din stemme er nettopp de stemmene som gjør en endring sammen med de tusen andre?? ER du HELT sikkert på at din stemme ikke teller??
Selvfølgelig vet vi ikke det. Derfor er det så viktig å tro på det vi mener og står for.. Det er faktisk du som kan komme til å bety noe i denne samfunnsutviklingen.

Derfor er det ikke sånn at du er betydningsløs. Verken i verdenssammenheng eller i vennekretsen, eller i familien. Hvis du nå bare er helt stille et sekund, og hører larmen fra andre mennsker, barnet som gråter, de to eldre mennene som står ved hushjørnet å prater eller latteren som kommer ut fra vinduet bort i gata, er disse også en del av de tusen stemmers kor der du også er en aktiv deltager.. Du må bare lære deg til å lytte til sangen fra menneske koret…